Å forske med kunsten innebærer ikke bare valget av visse metoder for bruk i forskningsprosessen, men også om å ha til disposisjon spesifikke måter å tenke om metode. I denne artikkelen vil jeg synliggjøre en tenkemåte fundert i arbeidet med en skjønnlitterær lesesirkel for lærerstudenter, og min egen erfaring som improvisasjonsmusiker. Jazzens begrep om jam blir løftet frem som omdreiningspunkt for tenkemåten, som ellers har sitt teoretiske utspring i den franske filosofen Gilles Deleuze’s forestilling om bliven. Denne vitale forestillingen innebærer at verden produseres kontinuerlig, noe forskeren også bidrar til. Koblingen mellom jam, litteratur og Deleuze synliggjør dessuten en måte å tenke om metode på som understreker at det å forske med kunsten ikke bare betyr å forske på kunsten, men at kunsten på ulike måter kan virke inn på selve forskningen og slik også bidra til å affirmere verden i sin bliven. I tillegg til å tilby en måte å tenke om metode for den som skal forske med kunsten, er hensikten med artikkelen å gjøre forskeren bevisst sin egen tenkning om metode, noe som er viktig siden denne skaper mulighetsbetingelser for metodevalg og -bruk.